samfunn

Jødisk demokrati eller Apartheidregime

Verden var vitne til det diskriminerende regimet i Sør-Afrika fra 1948 frem til 1990. I denne perioden var statens lovgivning gjennomsyret av The National Partys segregeringspolitikk som sørget for total avskillelse mellom landets etniske folkegrupper. Styreformen hadde navnet ‘Apartheid’, afrikaan for separasjon, og er i FN-konvensjonen «International Convention on the Suppression and Punishment of the Crime of Apartheid» gjort til en «crime against humanity». Internasjonal lov og Apartheid-konvensjonen retter seg ikke kun mot Sør-Afrika. Ethvert  regime som i realiteten er et Apartheid skal stemples som en forbrytelse mot menneskeheten.

Etter den legale definisjon i FN-konvensjonens andre artikkel omfattes “inhuman acts committed for the purpose of establishing and maintaining domination by one racial group of persons over any other racial group of persons and systematically oppressing them” – fritt oversatt: «inhumane handlinger med formål om å etablere eller opprettholde en folkegruppes dominanse over andre folkegrupper ved å systematisk undertrykke dem».

Staten Israel er, på linje med andre stater, underlagt ratifisert internasjonal lovgivning. I tillegg ble avgjørelsen om å etablere en jødisk stat i 1948 tatt av FN, så på det viset er staten et barn av internasjonal rett. I forhold til rasediskriminering er det vanskelig å anvende bestemmelsene uten å ta hensyn til hensikten bak konstrueringen av Israel som en jødisk-demokratisk stat. På bakgrunn av jødeforfølgelsen dette folket har blitt utsatt for valgte verden å la det jødiske folk etablere sin egen stat der de kunne være i flertall. Den saken er allerede avgjort med sine styrker og svakheter, men spørsmålet i dag er i hvilket område skal israelsk lovverk anvendes.

Israel i Palestina?

Utenfor byområdene, i Oslo-avtalens C-områder, på Vestbredden har Israel sivil og militær kontroll. Vi befinner oss altså i Palestina, utenfor de israelske internasjonalt annerkjente grenser. Her finner man både palestinske landsbyer, samt større israelske bosettinger, og de to folkegruppene bor med andre ord på det samme definert området. I forhold til spørsmålet om Apartheid er det relevant å se hen til hvilke lover som regulerer forholdene her. Da kan en oppdage at to sett med lover anvendes i område C og valget av regelsett avhenger av etnisitet. Israel anvender militærlov for palestinere og sivillov for israelske nybyggere på palestinsk land. Og det er ikke til å stikke under en stol at et lands sivillovgivning gir innbyggerne en ganske annen beskyttelse enn militærlovgivningen.

Situasjonen i palestinske Øst Jerusalem er også av interesse i denne sammenheng. I denne hovedstaden(e) har Israel fullstendig kontroll, hvilket ekskluderer tilstedeværelse av Palestinian Authorities, P.A, palestinske styresmakter. Palestinerne, eller araberne, i den delen av Jerusalem som er internasjonal annerkjent som Palestina, ble inkludert i Israles «Greater Jerusalem» etter okkupasjonen i 1967. I realiteten utelukker dette er palestinsk Jerusalem, og de israelske definerte grensene har ikke blitt annerkjent av noen andre stat. Palestinerne bosatt i området ble gjort til flyktninger av Israel, uten å ha rikket seg av flekken. De immigrerte aldri til Israel, men Israel immigrerte til dem når staten utvidet sine grenser i strid med FNs inndeling av landene. Arabere som ble og blir født i Jerusalem etter 1967 gis ikke statsborgerskap på linje med jødiske innbyggere, men blir utstyrt med Jerusalem residency ID. Papirene fungerer som et ”Jerusalempass” til hovedstaden, og disse «Jerusalemittene», som i dag utgjør et antall på 270 000, blir således født statsløse.

Det tidligere senteret bygd av palestinere som ble revet forrige måned

Rettighetene og pliktene som Jerusalemitt har etter lovens ord begrenser seg til å tilsvare israelske innbyggere av Jerusalem som kommune. Jerusalemitter har altså ikke nasjonale rettigheter og kan dermed for eksempel ikke stemme i statsvalg. Problemene palestinerne i Jerusalem møter synliggjøres av realitene i Øst Jerusalems nabolag. Her kan man raskt oppdage en systematisk nedprioritering av sosiale ytelser i Øst Jerusalem. En tur gjennom Silwan og Jabbel Al-Muklaber avslører den skjeve fordelingen av goder som Jerusalem municipality er ansvarlig for å distribuere. Israleske myndigheters opprettholdelse av lov og orden går i israelske bosetteres favør. Tusen palestinske barn mangler utdanningstilbud grunnet underskudd på skoler for arabere, og andre offentlige tjenester som vannforsyninger og elektrisitet skranter. Fasiliteter som lekeplasser, gangfelt eller parker er fullstendig fraværende i det palestinske nabolaget. Videre gis palestinerne så godt som aldri byggetillatelse i området, hvilket medfører overfylte hjem og emigrasjon til Vestbredden.

Den systematiske nedprioriteringen av arabernabolagene i Øst Jerusalem resulterer i at folket tar saken i egne hender. Private og organisasjonsbaserte initiativ som tar sikte på å skape en bedre hverdag for Jerusalemittene setter i gang prosjekter av ulike slag. Ettersom staten ikke har godkjent prosjektene med de nødvendige byggetillatenese etter nasjonallovgivningen, blir prosjektene beordret revet. Se hvordan husrivingen foregår: http://www.youtube.com/watch?v=fA8VtbsHtDA&feature=related  Minst 32% av de palestinske hjemmene i Øst Jerusalem er bygd uten tillatelse og risikerer et uhyggelig møte med bulldoseren. Siden 1967 har 2000 hjem blitt revet i det palestinske Jerusalem, hvilket har sendt 14 000 på flukt fra hovedstaden.

Jeg var i november med å feire åpningen av en kafé som palestinere hadde bygd på eget initiativ. Det sosiale senteret skulle fungere som et møtested for barn og kvinner i Silwan. Når jeg kom tilbake dit forrige uke var senteret jevnet med jorden og det som var igjen var kun en flat parkeringsplass. Like i nærheten av den tidligere kaféen blir en introdusert for nok et eksempel på Israels segregeringspolitikk. En av nabobyggene er en enebolig som inntil nå har hatt rivingsordre mot seg. Men da palestinern som eide huset nylig solgte det til en israeler har rivingsorderen blitt fjernet av israelske myndigheter.

Bolig i Øst Jerusalem som fikk fjernet rivingsorderen etter at huset ble overtatt av en israeler - se det triumferende israelske flagget på toppen av taket

Så velger palestinerne å fortsette å bygge og bo i Øst Jerusalem. Selv om en stor andel av husene har rivingsordre mot seg, er det ukjent om dette blir gjennomført noen gang. Kanskje i morgen, eller om 20 år – og i flere tilfeller skjer det ikke. Israelske myndigheter kan opplyse om at utvelgelsen av de husene som er ilagt rivingsordre skjer tilfeldig, og når det skjer vil familien bli sendt ut på gaten uten rett til sosialtjeneste foruten tilbud om tak over hodet for én kveld.

Ungdom i Øst Jerusalem vokser opp med lav grad av sikkerhet idet de stadig utsettes for frykt. Er ikke dette hva vi kaller ‘terror’? Politikken skaper frustrasjon, hat og samfunnsproblemer, og Israel løser problemene ved å holde opp døren for palestinerne i retning øyene av Vestbredden. Var det dette Sør-Afrika kalte ‘Bantustans’? I dag finnes det omkring 6 millioner palestinske flyktninge, og den kontinuerlige ekspansasjonen av Israel driver stadig flere mennesker på flukt. Er det kanskje på tide å våge å sette navn på et slikt regime? I et Apartheid-perspektiv vil det være nyttig å vite at det hebraiske ordet for ‘separasjon’ er ‘Hafrada‘.

Legg igjen en kommentar