opplevelse

Den du lar meg være

Er det ikke merkelig hvordan mennesker rundt en former deg i øyeblikket? Nærmest avgjør hvordan du opptrer, hva du sier og hvilken rolle du inntar. En liker kanskje å tro at man har én personlighet – et høyere antall innebærer ofte et utfall i form av en uheldig diagnose. Likevel kan man oppleve at personligheten oppfattes så dramatisk forskjellig avhengig av hvilke personer som omgir deg.

Selv har jeg det siste halvåret hatt noen møter med meg selv i dør ved et par anledninger. Noen episoder angår møter med mennesker jeg kjente før i tiden, eller har kjent lenge; andre episoder gjelder møter med fremmede.

Personligheten er i en stadig, men langsom endring. En ting er at en selv opplever denne endringen, i tanker, oppfatninger eller holdninger, men en annen, og langt mer krevende prosess, er at andre rundt en oppfatter endringene og tar hensyn til disse i møte med deg. Jeg opplever i hvertfall at en personlighetsendring har vanskelig for å skinne igjennom i mer langvarige relasjoner, der mønsteret mellom menneskers samhandling er mer fastsatt. Det statiske i slike relasjoner kan skape en trygghet. Den enkeltes rolle i gruppen er avklart ovenfor omgivelsene, og spørsmålet som gjenstår er om dette er en rolle personen selv trives i.

Aftersummer1

Klassebilde fra en annen tid vs. Jentegjeng klar for reunion

Denne følelsen kom over meg da det i fjor sommer ble arrangert reunion, 10 år etter at vi gikk ut av grunnskolen. Den første timen gikk vi rundt hverandre, og kjente på hvordan det føltes å være tilbake i den rollen vi hadde hatt 10-20 år tilbake i tid. For enkelte var nok dette en større begivenhet enn for andre. Vi var tilbake i en tid hvor de som hadde den dyreste miss sixty-buksene, høyeste buffalo-skoa, og dem som fikk dårligst karakter på matteprøvene, men unngikk å stryke, hadde stjernestatus. Heldigvis en tid som hører historien til. Men likevel, den første timen av gjenforening med disse gamle bekjentskapene var dette utgangspunktet vi delte, da det var denne mentaliteten som regjerte forrige gang vi alle møttes. Ettersom jeg ikke var blant dem som trakk det lengste strået i denne buffalo-tiden, var jeg glad for å konstatere at vi kom over  i et annet spor i løpet av kvelden. Nye samtaler i andre konstellasjoner enn de som «hang sammen» (hahah, fjortis-ord!) på ungdomskolen, skapte en endring i den pubertale ideen om hva som gir status. Når desserten var på bordet, var vi i ferd med å nærme oss vår egentlige alder. Dette skjer ikke av seg selv, men krever at en tar tak og bestemmer seg for at slike miss sixty-kriterier ikke lenger gjelder. En må våge å tre ut av den gamle rollen man har fått tildelt, og viser hvem man har blitt siden den gang.

Fenomenet om menneskers påvirkning på hverandre gjør seg også gjeldende i møte med fremmede. Enkelte mennesker har evnen til å gjøre meg usikker. Et eksempel er mitt første møte med professoren som skulle bli min masterveileder på universitetet. Hans sarkastiske kommentarer og retoriske spørsmål til mine tanker om masteroppgaven medførte at jeg mistet taleevnen fullstendig. Ettersom jeg har uttrykt med verbalt før jeg lærte å gå, var mitt akutte handicap uutholdelig, og den målrettede og kreative Kathinka forsvant sporløst. Det er en kunst å gjøre mennesker rundt deg smarte. Å lokke de gode ideene ut av mennesker, som du vet har vanvittig mye unikt boende i seg. Det å skape en trygg ramme og gi mennesker den anerkjennelsen de trenger for å vise deg det beste av seg selv.

Et enkelt grep for å gjøre mennesker usikre er å sette folk i bås. Denne metoden kan brukes bevisst og ubevisst, begge tilfeller kan sette personer utav spill. Til illustrasjon var jeg på jobbintervju i et stort firma. På vei mot hovedinngangen blir jeg innhentet av en godt voksen dame, hun har samme destinasjon som meg. Da det krever nøkkelkort for å åpne døren spør jeg henne om jeg kan ta følge med henne inn. Hun ser vennlig på meg med en anstrengt mine, og lar meg henge på og spør om jeg jobber her jeg også. Vel, sier jeg, «jeg håper det, skal på jobbintervju nå». «Åja» svarer hun litt kaldt, «i resepsjonen da?». Jeg må nesten tenke meg om før jeg forstår antagelsen, og svarer at det gjaldt en stilling som advokatfullmektig. Først da blir smilet oppriktig og gir responsen, «Javel, ja, jeg får vel nesten hilse på jeg da, det er jeg som styrer denne butikken». Jeg hilser forundret, og undrer meg om det ikke hadde vært så viktig å hilse dersom jeg skulle på intervju som resepsjonist? Naturligvis fikk jeg ikke tilbud om noen stilling der. Verken som advokat eller resepsjonist. Like greit, kanskje?

Vi mennesker er merkelige. Som enkeltindivid utgjør vi hver og en et slags kjemisk stoff. I møte med et annet stoff oppstår en reaksjon, og det kan føles som vi er ute av stand til å gripe inn i prosessen for å tilpasse utfallet – vi er jo bare en ingrediens! På den måten vil hver enkelt av oss kanskje ha én personlighet, men møtet med et annet vesen under gitte forhold gir så ubegripelig forskjellig blandinger. Så fremmede for oss selv kan vi bli, at vi nesten ikke er til å kjenne igjen. Det kan jo være litt spennende, og noen ganger ubehagelig. Ved behov er det bare å luske tilbake til de menneskene som får frem det beste i deg, og nyte selskapet til du er klar for nye eventyr.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s