opplevelse

Perfect Stranger

Oslo er lite. Men det skaper rom for mye. En sommerkveld jeg ankom hovedstaden for et 24-timers opphold ble alt annet enn forventet og satt sterke farger på den tilsynelatende grå byen.  

Jeg skulle på jobbintervju torsdag morgen og landet på Gardermoen sent onsdag kveld. På flyet fra Schiphol satt en mørk mann kledd i knall orange afrikadrakt. Mildt sagt så stakk han seg ut blant de dresskledde menn og turister med stråhatt. Dessuten gjorde han ikke mindre oppsikt idet vi landet og alle passasjerene spaserte radig og målbevisst mot beltebåndet for bagasjemottak, mens afrikaneren gikk litt rundt seg selv, titta over skuldra si og brukte en halvtimes tid på å finne fram til utgangspartiet. Jeg stod litt på avstand og observerte den fremmede mannen og undret meg over hans destinasjon. Idet jeg kasta sekken på ryggen og var klar for det siste flytoget til sentrum, tok jeg en ekstra runde rundt beltebåndet, utelukkende for å ta han i nærmere øyesyn slik at jeg kunne passere ham uten å virke mistenkelig. Han så forundret rundt seg, men så møtte blikket hans mitt. Kontakten var opprettet.

Tilfeldig afrikaner i dashiki, nasjonaldrakt  i Vest-Afrika

Tilfeldig afrikaner i dashiki, nasjonaldrakt i Vest-Afrika

Han hilste høflig og var tydelig stresset. Han visste ikke hvor utgangen var. Og heller ikke veien til Oslo S. Eller hvor mange timer det tok å komme seg dit. Kanskje det gikk en buss? Og hva kostet det? Mange spørsmål ble stilt, og hodet mitt var for trett til å besvare dem alle i samme tempo som de kom. Jeg tilbød ham å slå følge med meg til flytoget men da måtte vi raska på. Afrikamannen var ikke vanskelig å be, så vi la i’vei i rask gange mot togstasjonen. Imidlertid møtte vi på problemer i billettluka. Mannen hadde kun MaestroCard for Sentral-Europa og MasterCard, og hele 5 euro. Alle butikker var stengt og Narvesen kunne ikke hjelpe ytterligere etter at kortene hans ble avvist etter å ha forsøkt å kjøpe en sjokolade for å ta ut penger. Tålmodigheten min gikk mot sin slutt, særlig daafrikaneren hadde brukt omkring søtten minutter for å avgjøre om han skulle kjøpe Snickers-sjokolade eller Jap-sjokolade, uten at det fikk noen som helst betydning. Det var ikke verre enn at jeg trakk kortet for to, og plutselig satt vi begge på toget på vei mot Oslo S.

Afrikamannen het Elias, og skulle på seminar med en kristelig organisasjon i forbindelse med kirkesamfunnet sitt i Uganda. Seminaret tok plass i Haugesund, og nå skulle han visstnok møte «pastor Jack» på Oslo S. Jeg ble nysgjerrig på hvordan dette møtet skulle finne sted, og da svarte han at det var han også, siden mobilen hans var tom for strøm. Jacks telefonnummer var notert på en lapp, så vi slo nummeret hans med min mobiltelefon, uten å få svar. Etter å ha skravla litt om Afrika-ting ringte denne Jack oss opp, og vi kunne konstatere at pastoren eksisterte. I hvertfall etter hva vi kunne bedømme. Han ville møte oss på perrongen. Jeg hadde imidlertid mine tvil, men var svært fornøyd med å ha booket meg inn på sofaen til ei venninne i Nydalen, og ville slippe billig unna eventuelle problemstillinger.

trainSlik ble det imidlertid ikke. En smilende Jack med kritt hvite tenner stod klar da vi gikk ut av toget. En ung mann fra Burundi som strålte av livsglede og visdom. Vi slo følge alle tre ut på gaten hvor våre veier skulle skilles. Jeg skulle ta t-banen nordover, og de skulle kjøre til Jacks leilighet i Oslo. Det var i hvertfall planen, inntil jeg oppdaget at t-banen hadde sluttet å gå for natten. Klokken nærmet seg ett og jeg forsiktig spurte Jack om han kanskje hadde mulighet til å kjøre meg et stykke ut av sentrum. «No» var svaret jeg fikk. Kort og presist. Forklaring kom etter noen minutters stillhet, og det viste seg at Jack ikke hadde noen bil. Jeg innså at jeg måtte ta bena fatt og bite utmattelsen i meg, og med det tok jeg farvel med mitt nye bekjentskap. I det samme forteller Jack at han er «a serious man». Jaha, sier jeg. «I have family and children» fortsetter han. Jeg vil helst ikke rote meg opp i en lengre forklaring på avslaget om å få haik, særlig da han uansett ikke har bil, så jeg svarer at jeg «totally understand» og at jeg «don’t wanna bother you or your family». Neinei, det var ikke slik Jack mente det, «you can trust me, Kath». Jeg ble litt usikker på hva jeg bør svare, og Jacks uttrykk ga meg heller ingen svar på hva han har i tankene. «You can come with me home, I have plenty of space and my home is close by». Guri, så enkelt det hørtes ut, overnatte hos en vilt fremmed afrikaner på Frogner. Og forhåpentligvis våkne opp uthvilt og klar for jobbintervju dagen etter. Som sagt så gjort.

Klokka sju dagen etter gikk alarmen på mobilen. Jeg lå i en bred seng i en stor stue og sollyset snek seg inn stuevinduet mellom de tunge gardinene. Litt panisk gløttet jeg over kroppen min og innså at alle lemmer var på plass, ingen spor av blod eller mishandling. I det samme åpnet døren seg inn til kjøkkenet og en liten gutt kom løpende inn, hoppet opp i sofaen ved siden av meg og slå på TV’en. «God morn» sa han idet han så meg, mens jeg forsøkte å samle tankene.  Jeg tok med meg tingene mine, fant et baderom, stelte og kledde meg, før jeg snek meg gjennom kjøkkenet hvor jeg ble stoppet av nok et menneske.

Det var Grace. En stor sort dame, og flyktning fra Burundi bosatt i Sverige. Grace var på besøk hos Jack for å delta på den kirkelige konferansen i Oslo, og hennes engasjement for kristendommens treenige Gud var gjennomtrengende. Hun tilbød meg frokost og en lengre samtale om mitt indre religiøse liv. Spørsmålene var store og krevende å besvare, men Grace så ikke ut til å gi seg med overfladisk respons og halvsannheter. I sine kommentarer fikk hun meg til å føle at jeg manglet noe i livet, noe som ga kraft og glede uavhengig av mine prestasjoner, bekjentskaper og posisjon. For henne var Gud ren kjærlighet, og når hun tok til seg hans ord vokste hun i dem.  Samtalen fløt ut i tid, og jeg hadde et jobbintervju å rekke. Morgenstunden med Grace fikk meg til å se på intervjuet som barnemat da jeg allerede hadde vært gjennom en preken, selverkjennelser og bønn. På vei ut døra ble jeg stoppet av nok en stor og sort dame som ville gi meg frelse, men da hadde hedningen i meg sluttet å skamme seg og ga klar tale om at min åndelige sjel hadde fått nok.

Med velsignelse i baklomma og frokost i magen la jeg på sprang mot lagmannsretten for jobbsamtale hvor fokus ble noe annet enn ved kjøkkenbordet hos Grace. Jobben fikk jeg ikke, for uerfaren, var deres kommentar.  Så hadde kanskje Grace rett, i at jeg hadde noe å vokse på, jeg óg. Inntil videre er jeg overbevist om en ting – det er ved å gi, at du får.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s