kultur

Hils til fjells

En hektisk hverdag preget av jobb eller studier skaper behov for å få luftet hjernen for kontor- og lesesal-smuss. Trangen leder mang en Bergensborger til de majestetiske byfjellene. Langs disse stiene kan en gjøre seg en rekke spennende oppdagelser av sosiale fenomen. Selv innenfor de nokså samlede byfjellene vil hilsekulturen være ulik.

Publisert i BT 26. mai 2013: http://www.bt.no/meninger/Hils-til-fjells-2902981.html#.Uaca1NKpqSo

Her følger en sammenligning av hilsing og menneskelig kontakt på enkelte av Vestlandsbyens fjellstier, henholdsvis Fløyen, Stoltzen og Damgårdsfjellet – tre ruter som nyter bergensernes stolthet. Selv om disse tre faller i samme kategori – byfjell – kan de neppe erstatte hverandre.

Fløyen – for den lekne og den undrende

Fløyen er den folkelige ruten. Alle, absolutt alle, kan ta en tur på Fløyen. Om det er en oppdresset forretningsmann, ei anorakk-kledd firebarnsmor, en henslengt tenåring, en bortkommen asiater-flokk, heseblesende idrettsutøvere, ja, selv krokbøyde bestemødre – Fløyen tiltrekker seg hummer og kanari, og den salige blandingen medfører at hilselisten legges høyt. Fjellets tilgjengelighet preger turgåerne som unnlater å hilse på forbipasserende. Byen er for nær, både rent faktisk og mentalt. Er du imidlertid blant de spenna gærne morrajoggerne, og du møter en likesinnet i tussmørket med hodelykt før hanen galer, kan unntak tenkes.

Stolzen på sitt beste…eller verste..?

Tar en turen en halv kilometer lenger nord, i retning Sandviken, endrer kretsen av turgåere seg dramatisk. Fraværet av hilsing vil imidlertid bestå, men av andre grunner. Kun et avgrenset utvalg av borgerne avlegger Sandviksfjellet faste besøk, da en møter den beinharde Stoltzekleiven før toppen på 417 meter er besteget. De 800 trappetrinnene av stein er bratte og kronglete, og kan på en god og svett dag fylles av et folketog som konkurrerer om beste tid. Mang en breikjefta bergenser kaster inn håndkle bare ved tanken på den beryktede Stoltzen. De som likevel tar utfordringen er utstyrt med tights og pulsklokke, og må forberede seg på å kjenne blodsmaken i munnen resten av dagen. Dersom sekken din er full av kanelboller har du virkelig havnet på feil hylle. Og tror du i så fall at det bare er å trekke seg fra oppturen, snu halvveis og tusle ned der du kom fra, bør du vokte deg vel for Stoltzens faste gjester som praktiserer “enveiskjøring” i trappen. Den malplasserte drister seg kanskje til et “God dag”, men det sier seg selv at en hilsende respons i denne konteksten ikke lar seg påspanderes mellom innpust og utpust.

Den siste turløypa er Damsgårdsfjellet, en søt liten knaus vest for Fyllingsdalen. Å kalle dette et fjell er egentlig å ta munnen full. “Haugen” blir stort sett brukt av Fyllingsdalens beboere, i den grad det i det hele tatt blir brukt. Stien opp har en bratt oppstigning fram mot toppen som plutselig er nådd. Med andre ord er dette turstien som gir mestringsfølelse, i motsetning til Stoltzen som er preget av treningsbevisste joggere på sin daglige intervalløkt, der du alltid vil bare være nest best, eller langt-i-fra-best. Damsgård er stedet du kan synge av full hals, snakke med deg selv eller tisse bak et sivstrå, da sjansen for at det dukker opp folk er betydelig redusert. Dersom det mot formodning skulle åpenbare seg et annet menneske blir trolig turgåeren for perpleks til å hilse før de har passert hverandre. Kun den som ikke tillater seg å la tankene drive fritt vil løfte hatten for forbipasserende.

Nyt roen på Damgårdsfjellet

De tre fjellturene har altså svært ulike bruksområder, og bruken vil i stor grad prege hilsekulturen. Til tross for den utstrakte bruken viser det seg at majoriteten av turgåerne ikke hilser, hverken på Fløyen, Stoltzen eller på Damsgårdsfjellet. Begrunnelsen for fravær av hilsing er imidlertid ulik. Fløyen er for tilgjengelig, Stoltzen er for fysisk krevende, og Damsgårdsfjellet tar bevisstheten fra en. Samtidig ser det ut til at de som har en manglende forståelse av den normale ferdsel i området likevel hilser; Den som overdriver treningsmulighetene på Fløyen ved å jogge før daggry, søndagsturisten med bolle i sekken på Stolzen, og den som ikke tillater seg å dagdrømme på Damsgårdsfjellet.

Byfjellene er heller et krysningspunkt framfor et møtepunkt, og et “Hei!” vil overraske den gjennomsnittlige turgåeren som anser stiene som en fluktruter fra sosial omgang. Og dersom du befinner deg i den kategorien turgåere som “flykter til fjells” må du herved advares: Se opp for folketoget 26. mai – da går 7000 bergensentusiaster 7-fjellsturen. De sier ikke bare “Hei” – det er også fare for at de byr fremmede på kanelbollene de har pakket med.

Uansett humør; GOD TUR!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s