samfunn

Gjesteblogg fra Iran: «Tvunget til taushet»

I 1955 nektet Rosa Parks å gi fra seg setet sitt til fordel for en hvit mann i den fargede delen av buss no. 2857. Dette ble hun fengslet for og det fargede miljøet gikk sammen om å boikotte bussene i Montgomery. Mange busser sto ubrukt i flere måneder, helt til lovene som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet. I dag blir menn og kvinner i Iran segregert når de tar bussen, kvinner blir plassert bakerst.

Segregering på iranske busser

Forfatter: Mia Kristin Stensland Jørgensen

I begynnelsen av juni besøkte min venninne Hilde og jeg vår felles iranske venninne Sara i Iran. Vi fikk oppleve et fantastisk land og gjestfritt folk. Etter å ha besøkt byene Shiraz og Isfahan satt jeg ved siden av Sara på en buss tilbake til hjembyen hennes Tehran. Jeg prøvde å skille alle inntrykk og opplevelser fra hverandre, Sara hadde tatt oss med på så mye i løpet av de siste ti dagene. Vi hadde sett fantastisk natur, ruvende, solide fjell og fargerike parker. På den andre siden støvtungt ørkenlandskap med forurensning fra biler og industri. Sammen med Saras venner, satt vi på persiske tepper ute i naturen for hvile, god mat og latter. Vi fikk se vakre palass med så mange detaljer på vegger og i tak at jeg stirret meg svimmel. Stadig åpenbarte sterkere blåfarger seg, mer detaljerte malerier og imponerende glass- og keramikkunst. Arkitekturen rundt oss fortalte en historie om et land før og etter en revolusjon.

 
Helt tilfeldig ble Sara og jeg opptatt i en diskusjon om abort, vi ble begge svært overrasket over hverandres synspunkter. Det tok tid før jeg forsto at vi diskuterte en sak som lå 50 år fra hverandre i tid. Kvinner i Iran kjemper for i det hele tatt å ha muligheten til å ta abort, mens i Norge handler deler av debatten om at foster blir abortert bort så sent i svangerskapet at moderne legevitenskap er i ferd med å redde fortidlig fødte barn på samme tidspunkt.

«Utfordringen er at Iran styres av et regime som hinder alle disse menneskene å kjempe for endringene de ønsker»

I 1964 ble abort tillatt i Norge, kvinner kunne da søke om lov til å få gjennomført abort, i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt. I dag må kvinner i Iran gå under jorden for å få gjennomført en abort. Dette skjer ofte under utrygge og farlige omstendigheter og straffen for å motta eller gi en abort er svært streng. Skammen, hemmeligholdet og risikoen kvinnene utsettes for setter mange i en svært vanskelig situasjon. Samtidig er alternativet, å være alenemor, enda vanskeligere.

De fleste iranere, spesielt unge, har et åpent sinn, er godt utdannet og ønsker endring. Utfordringen er at Iran styres av et regime som hinder alle disse menneskene å kjempe for endringene de ønsker. Selv om Iran er et land med engasjerte mennesker som ønsker forandring og frihet blir de straffet før å ytre meningene sine. I et land uten demokrati og ytringsfrihet er det umulig å kjempe for likhet, rettferdighet og grunnleggende menneskerettigheter.

 
Å reise fra Iran var trist, ikke bare fordi jeg reiste fra en av mine beste venner, men også fordi jeg reiste fra mange nye venner som hadde gjort sterkt inntrykk. Å komme hjem til norske aviser føltes meningsløst. Norske medier har en så stor ytringsfrihet, allikevel var saker om prisen på Kanye West sine nye sko og siste nytt innen slanking noen av sakene som fikk mest oppmerksomhet. Kjære, norske aviser, sett fokus på alle de som ikke har mulighet til å uttrykke sine meninger og gjennomføre sine kamper. I Iran blir mennesker fengslet, torturert og drept for å gjøre det samme. Som medmennesker er det vår jobb å hjelpe de som ikke har mulighet til å kjempe selv. Når ytringsfriheten er på plass kan kvinner og menn kjempe videre for grunnleggende menneskerettigheter og likhet mellom kjønn.

 
Idet jeg gikk ut av bussen og tok mine siste steg på iransk jord over til flyet som skulle ta meg tilbake til Europa lot jeg hijaben falle for alle mine Iranske medkvinner. For første gang på nesten to uker kjente jeg vind i håret når jeg sto i flytrappa. Likevel var det akkurat vinden feigheten min hadde tenkt å skylde på hvis noen kom for å rette på meg. Et regime med en makt jeg ikke trodde jeg skulle bli påvirket av, hadde klart å sette dypere spor enn jeg ville.

Iranske kvinner tvunget til taushet

Neste gang jeg lander på Iransk jord håper jeg at kvinner kan velge hvilket sete de selv ønsker på bussen og at kjæresteparet som gikk inn på hver sin ende av bussen og sto å så på hverandre gjennom en glassrute får sitte ved siden av hverandre.

Reklamer

En tanke om “Gjesteblogg fra Iran: «Tvunget til taushet»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s