samfunn

Å feire fred

For å lokke sjelen tilbake fra Midtøsten har jeg forsøkt å norske meg skikkelig. Målet var at denne fornorskingsprosessen skulle være fullført innen dagens nasjonalfeiring. Tilpasningsperioden gikk i begynnelsen tilsynelatende greit, men i dag, 17. mai, rullet konfliktfylte østen tilbake igjen.

I løpet av de siste to ukene har jeg vært på auksjon på loppemarked, tapt en quizkonkurranse på vår lokale bar, dratt på mormorbesøk og skiftet hennes sengetøy, fyrt bål med far og kaffi på termosen, fiska min egen torsk og laget fiskesuppe utav stakkaren, klatra ved Trondheimsfjorden, og ikke minst – lufta hue og skia sammen med storesøster på Dovre. Vi hadde en praktfull labbe-ekskursjon opp til Reinheim på nedsiden av Snøhetta i vindføik og solnedgang. For å gjøre norsk natur norskere innbilte jeg meg at enhver stein var en raggete moskus. Vi sovna til en knitrende peis og sto opp til tåke og ny runde med motvind og gnagsår. Men sånt gjør livet verdt å leve.

Slik fikk jeg Midtøstenkonflikten på avstand og fri fra eget hode. Det paradoksale er at alle kaotiske tanker om året som har gått raser tilbake på den norskeste av alle dager. 17. mai sender meg rett tilbake til okkuperte Palestina. Norges nasjonaldagsfeiring og en av de mange, ironisk nok, palestinske liksom-nasjonaldagsfeiringene har noe til felles, men er likevel svært forskjellige.

Palestinere løpende fra tåregassangrep som et svar på deres forsøk på folketog fra Ramallah til deres hovedstad, Øst Jerusalem

30. mars hadde Palestina sin årlige Land Day for å fremheve deres pågående kamp for landet. Datoen refererer til en hendelse i 1976 der israelske myndigheter kunngjorde sin plan om å konfiskere store palestinske landområder grunnet «sikkerhet og nybyggerområder». Som en respons til dette organiserte flere araberlandsbyer en marsj fra Gallilea i nord til Negev i sør. Dette skjedde ikke uhindret av israelsk militæret. Møtet med styrkene tok livet av seks arabere, mens hundre ble skadet og nye hundre ble arrestert.

Marsjen for landet blir gjentatt hvert år, også for halvannen måned siden. Da gikk ferden mot Jerusalem, hovedstaden palestinere flest ikke har adgang til. Jeg deltok som internasjonal støttespiller fra den administrative hovedstaden, Ramallah, sammen med omkring tusen palestinere som var ute i gatene for å beskytte sitt gjenværende land. Situasjonen i Norge under vår nasjonaldagsfeiring på 17. mai handler også om å være ute i gatene og demonstrere eierskapet og tilhøringeheten til landet vårt. Men det er tydelig at beskyttelseshensynet ikke gjør seg like sterkt gjeldende her hjemme som i Midtøsten. Det gir seg ulike utslag.

Mens vi nordmenn kan vandre fritt i et folketog, blir det palestinske toget blokkert av en checkpoint og en vegg av bevæpnede israelske soldater. Arabertoget begrenses til en folke-opphopning hvilket skaper frustrasjon og sammenstøt. Det norske toget blir overøst med russekort av den rebelske ungdommen, men i Palestina blir folke-opphopningen stoppet av tåregass og kraftige vannkanoner med avføringslukt. Folket ser også svært forskjellige ut i de to verdenene. Nordmenn er ikledd de vakreste bunader med hvite skjorter og dyrebare søljer som går i arv. Palestinerne beskytter derimot selg selv i koffiya, tykke skjerf, for å hindre at tåregassen setter dem fullstendig ut av spill. I tillegg til de fargerike bunadene i Norge kan vårt iøyefallende flagg veivende fritt i rødt, hvitt og blått. I den palestinske settingen vil flagget forbys i enkelte området, og en manns forsøk på å plante flagget på toppen avseparasjonsmuren ble besvart med skudd, og resten av dagen ble tilbrakt på intensivavdelingen. Skuddene preger også lydbilde betraktelig, til forskjell fra det norske toget som er krydret med obligatorisk korpsmusikk. Barnetoget roper om «Is og brus i lange baner»  i takt med korpsmusikken, mens i Palestina er skrikene annerledes – «Gud er stor» (Allah o’akbar) er gjennomgangsstrofen i øst.

Den norske nasjonaldagsfeiringen i min lille barndomsby – Langesund

De like utslagene av feiringene kan forklares med at Norge feirer et fritt land, mens i Palestina forsøker man å innføre frihet ved å leke at den eksisterer. Det er liksom en usynlig krig som finner sted, der det kjempes med et rop om rettferdighet istedet for våpen. Hver demonstrasjon i Midtøsten er på en måte et mislykket forsøk på et 17. maitog, og forhindret ble de dette året også.

Samtidig som jeg gråter for et folk uten rett til et land, kan jeg ikke annet enn å felle en tåre av glede fordi jeg er norsk og jeg hører til i dette praktfulle landet i nord. For «Ja, jeg elsker dette landet» og 17. mai. Gratulerer, Norge!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s