Engang Jahalin – alltid Bedouin | down the rabbit hole

Det er store forskjeller mellom flyktninger som ble fordrevet fra landet sitt under Nakba i 1948. Mens noen har reist utenlands har andre bosatt seg i de palestinske byene. Bedouinfolket er blant dem som ble kastet ut fra sine landområder og lever ennå i en situasjon der de stadig fordrives. Jeg har vært så heldig å bli hostet av en Bedouinfamilie bestående av mor og far med deres syv barn i en uke. Jeg fikk et innblikk i deres liv i flyktningerleiren, og delte samtidig noen fantastiske øyeblikk med disse fargerike menneskene som klamrer seg fast til sin identitet og kultur. Ikke bare fordi det er deres rett, men fordi det er et stolt folk.

Gjeitene til Beduinfolket

FOLKESLAGET

Bedouiner er en urbefolkning som tradisjonelt har holdt til i Midtøsten. Termen «Bedouin» stammer fra det arabiske ordet «badawi» som betyr ørken, og navnet refererer til «de i ørkenen». Folkeslaget fører en gjetertradisjon og har stadig flyttet på seg i tråd med det skiftende klimaet i de rurale områdene de holder til. Grunnet dyreholdet har folket behov for store landområder for beite, og bybildet er av den grunn mindre attraktivt for dette folket.

THE JAHALIN TRIBE

The Jahalin Tribe er en av de 10 millionene Bedouiner som lever i dag, og har historisk sett holdt til i Tel Arad i Negev, sør i dagens Israel. Ved opprettelsen av jødestaten i 1948 ble folkegruppen deportert av det israelske militæret og ble drevet på flukt til områder utenfor Hebron i Palestina. Siden har de blitt fordrevet gang på gang idet israelske myndigheter underlegger dem «displacement orders» og «house demolition orders» i henhold til landkonfiskering for nybyggerområder, konstruering av separasjonsmuren eller opprettelse av militærbaser.

E1 OF GREATER JERUSALEM

I dag er The Jahalin Tribe bosatt seg på et palestinsk privateid område utenfor Øst Jerusalem. Område omtales som E1 av Jerusalem municipality, og er underlagt strenge restriksjoner idet landet er gjenstand for fremtidig planlegging. Sammen med de 2500 bedouinene som bor i området, er Israels tredje største settlement bygd, Ma’ale Adumim Bloc med 40 000 israelske bosettere. Dette enorme nabolaget som har egen bystatus, anses som en del av «Greater Jerusalem» og er under stadig utvikling. Konstruksjonen av nybyggerbyen truer på mange måter Bedouinenes livsgrunnlag, hvilket skjer gjennom politiske og juridiske prosesser der den tradisjonelle livsstilen til Bedouinene umuliggjøres idet tilstedeværelse av folk eller dyr forbys. Jahalin Tribe har i dag «displacement order» mot seg i henhold til israelske myndigheters avgjørelse, og det er bare et tidsspørsmål for folket jages bort fra det område de har blitt midlertidig stasjonert.

FLYKTNINGERLEIREN

Hverdagens gjøremål

Kollen der familien holder til ligger like ved en høgtrafikkert by-pass-road mellom Jericho og Jerusalem. Her bor 22 familien i skur og idet du suser fordi i bil later det til å være en slum der du nødig stopper for en rastepause på vei hjem fra spahelgen ved Dødehavet. Men våger du å slippe opp på gassen og hilse på folket som bor her vil du tre inn i en annen verden der tid og agenda blir erstattet med rom og fellesskap. Familiene her er avhengig av hverandre. De har ingen stat eller myndighet de kan tilkalle ved en nabokrangel og gode relasjoner utgjør folkets sikkerhet. Derfor knytter de nære bånd til familien, stammen og øvrig besøkende. Det handler om å ta del – i sorg og glede – både til hverdag og til fest.

HJEM OG HVERDAG

Hjemmet til familien min bestod av fire skur konstruert av paller, plankerester og pastikkpresenning. Ett skur for kjøkken, ett soverom, et avlukke for hva de kalte «dusj», og et stueskur der de faktisk hadde TV. Elektrisitet kom fra en radiator og ble skrudd på om kvelden for fjernsynsunderholdning for ungene. Andre fasiliteter krevde ikke strøm da mat ble kokkelert over bålet og varmtvann fra springen av et ukjent bedrep. Doen har en noe annen standard selv sammenlignet med et norsk guttekollektiv du nødig vil entre. Vi gjorde fra oss i et nedgravd vannklosset der forgjengerns avfallsstoffer duppet i overflaten med omkringflyvende fluer og insekter. Dobørste ville vært en latterlig god spøk. Flere systemer jeg tar for gitt i et hjem var konstruert på en måte som fikk meg til å stille spørsmål ved hygiene. Oppvasken ble for eksempel tatt i den improviserte springens kaldtvann, med en tidligere svamp som nå så ut som en fillete og stinkende klut på størrelse med halve håndflaten min. Og så vidt meg bekjent er nærmeste helsesøster en israeler i Jerusalem med gode muligheter til å nedprioritere et akuttbehov i det østliggende slumområdet. De hjemmesnekrede løsningene var ikke bare sjarmerende, men så ut til å ryke når som helst, hviket skaper en slitsom hverdag. Årsaken til halvveisløsningene handler ikke om Bedouinenes enkle livsstil, men konstrueringen av bygg og innretninger er en avbalansering mellom å dekke samfunnets behov og å unngå husrivingsordre som i så tilfelle vil kunne smadre alle hjemmene i campen til pinneved.

FRA KATH TIL NOR

Til tross for disse hakene etter vår vestlige standard var hverdagen komfortable, og desto viktigere – familien min fantastiske mennesker. Jeg ble tildelt et nytt navn idet jeg ankom ettersom Kath betyr «katt» også på arabisk, og kattene i slummen var ikke veldig populære blant folket som bor her. Mitt nye navn ble Nor, som betyr «lys». Det syns de var mye bedre. De tok meg imot med åpne armer og satte meg i sving med dagens gjøremål sammen med dem. Det inkluderte å gjete dyrene, lage lebahn ved å riste melk til en sur kremost, sette deig og steke brød på takke, og rulle drueblader fyllt med ris til kveldens middagsservering. Måltidene var også en opplevelse. Her spiste de i hierarkisk rekkefølge. Far i huset spiste først med gjestene. Deretter kunne mor og de eldste barna overta gryta, og til sist fikk de yngste forsyne seg av restene. Vi delte tallerken ved å spise fra serveringsfatet med fingrene eller ved å benytte oss av brødet som lignet mest på en kjempestor tortillalefse. Maten var utsøkt, og selv om penger trolig brukes med forsiktighet så det ut til at familien hadde nok mat til å spise seg mette. Som gjest fikk jeg klare ordre om å spise meg mett mange ganger idet jeg tok del i alle serveringsrundene ettersom jeg ikke helt fant min plass i måltids-hierarkiet.

En av mange røykepauser

RUTINER I UFORUTSIGBARHETEN

Det er rart å si at jeg nøt uken hos Bedouinfamilien min, idet jeg kjenner deres uforutsigbare livssituasjon i det lange løp. Likevel ser hverdagen tilsynelatende rutinepreget ut, og kan minne om et eksotisk campingliv. Men så enkelt er det altså ikke ettersom The Jahalin Tribe kontinuerlig omplasseres og blir gjort til flyktninger i flere omganger. Slik bryter israelske myndigheter ned et folkeslag og vanner ut identiteten til de nyere generasjonene som vanskelig kan vite hvilket land de en gang kom fra.

BARE MENNESKER

Til tross for den umenneskelige behandlingen sitter latteren løst. Jeg skal alltid huske synet av min Bedouinmor idet jeg blandet ut den sukkersøte teen med lebahn, flytende sur ost, som jeg trodde var melk – det skilte seg og ble omgjort til en guggete blanding som smakte grusomt. Bedouinmamma’n observerte min misforståtte kombinasjon i taushet med et smil, gløttet over til døtrene sine med et blikk som tydet på at hun ble flau på mine vegne før hun lo seg i hjel med hennes uregulerte tenner struttende til alle kanter. Så lo vi i kor og klappet om kapp og trillet rundt på matten sammen når jeg fikk hikset frem at den kombinasjonen ikke var til å anbefale. Det visste nok denne dama fra før av.

Så vinket jeg farvel – overfylt og utslitt, lykkelig og nedbrutt – med en latterlig manikyr den 19 år gamle datra ga meg under en liten Beauty Session holdt i kjøkkenskuret som resulterte i hvit-klassete neglakk med sorte prikker på skrå. Bedouinfamilien svarte med avskjedskyss og klemmer og de yngste døtrene hilste meg «goodbye sister» før jeg returnerte til bylivet i Beit Sahour, mens de ble stående igjen og danner krigsfronten i menneskehetens kamp for frihet.