samfunn

Sosial normalisering av urettferdighet

Selv om min organisajon støtter boikott av Israels vareproduksjon, tjenestetilbud og kulturinnslag, snek jeg meg med på et helgetreff for Israelere og Palestinere i nabobyen Beit Jalla forrige helg. Jeg trosset sjefens oppfordring om å bli hjemme og er riktig så fornøyd med ulydigheten min. Dette er læringsutbyttet.

Det todagers seminaret arrangeres av en amerikansk organisasjon som ønsker å danne et møtepunkt for personer på hver sin side av muren. Ideen er at møtet mellom de to isolerte gruppene kan danne felles forståelse for fred, og en slik tanke kan vel neppe være ønskelig å boikotte? Vel, tanken er god, men spørsmålet er vel heller NÅR skal forsoningen skje. Utfallet av slike tiltak er i verste fall at israelerne og palestinere knytter vennskapsbånd før urettferdigheten opphører. Det skremmende med dette kan illusteres med følgende klasseromssituasjon – to elever krangler fordi den ene har knabba fargeblyenten fra den andre. Barneskolelærer oppfordrer de to elever om å ta hverandre i hånden å si at man er venner. Men vent nå litt – kjeltringen har jo fremdeles penna mi! Ikke bare er det vanskelig å slutte fred, men det vil atpåtil oppstå en urettferdig fred. Og hva er freden verdt foruten rettferdigheten? Og hvor bærekraftig vil freden være?

En ting er at de rent politiske prosessene for fred kan være mindre attraktivt for alle og enhver. En annen ting er at sosiale fredsprosesser ikke kan begrenses til hommoseting i et evig langt teselskap . Formålet med nettverksbygging må avklares fordi statlige organer og uavhengige organisasjoner skal ikke trenge å ta ansvar for at vennskap oppstår på tvers av folkegrupper så lenge de er i krig. Personlige relasjoner og vennskap kan absolutt gjøre en forskjell og omvandle sofagriser til aktiviser, men så lenge initiativet om sosialisering ikke er bygd på et fundament som innebærer like rettigheter og muligheter for enhver uavhengig av religion, etnisitet og folkegruppe, er det ikke verdt pappkoppen som står igjen etter kaffeslabberaset.

Min organisasjon støtter forsoningsprosesser som settes i gang etter at fred med rettferdighet er etablert. Slik vi ser det, er ikke dette situasjonen på Vestbredden i dag. For å lykkes er det sentralt at initiativene kommer i riktig rekkefølge, og etter høstens turbulente runder med vennefest for fiender pø om pø med Palestinas invitasjon om statsanerkjennelse samt settlerangrep som hevneaksjon på Gazaterroristers attentat, er det mye å rydde opp i.

Jeg tror stikkordet er K-O-M-M-U-N-I-K-A-S-J-O-N og en tydeligere forent strategi som avklarer hva palestinerne utfører og hva det internasjonale samfunnet kan bidra med. For palestinernes del tror jeg folket kan vinne mye ved å fri sinnet for at undertrykkeren har makt over dem. Fornektelse kan medføre at folket ikke gjør seg selv små og maktesløse, men istedet tvinger gjennom realitetene – det palestinske folk HAR rettigheter. De trenger ikke å be om å bli sendt dem over spisebordet etter å ha fått tillatelse om å åpne munnen.

Advertisements

2 thoughts on “Sosial normalisering av urettferdighet

  1. Hvis situasjonen hadde vært som med fargeblyanten, er jeg enig. Hvis Thomas tok blyanten fra Ole, bør han gi den tilbake.

    Men situasjonen er vel heller slik:
    Klassen har et visst anntall fargestifter. Ole (Europa) og Petter (USA) er på én gruppe og Daniel (Palestina) er på gruppe med sine søsken. Ole har gitt Thomas en av Daniel sine fargeblyanter (som Ole allerede hadde tatt fra Daniel men lot Daniel få lov til å bruke så lenge det var han som fikk «bestemme over den») så Thomas kan starte sin egen gruppe (Thomas har prøvd å være på begge gruppene, men ingen er snille med han, så han bad om å få starte en egen gruppe).. Daniel protesterer, og går løs på Thomas. Thomas og Daniel sloss, og BEGGE slår, sparker, biter og klorer. Petter heier på Thomas og hjelper når han kan, Daniel får hjelp av søsknene sine, og Ole kommenterer og følger med. Thomas er sterkere enn Daniel. Begge får vondt, men Daniel ender opp med å bli lagt i bakken gang på gang. Hver gang Thomas går av Daniel, hopper han opp på han igjen, og blir slått ned av Thomas og lagt i bakken igjen. Daniel har kjempevondt og er veldig sint, men Thomas er redd og stoler ikke på Daniel mer. Og begge trenger minst én fargestift.
    Uansett om Thomas gir tilbake fargestiften eller ikke, har ikke denne situasjonen noen enkel løsning, hvis ikke de to kan gis anledning til å forsones. Det fungerer ikke så lenge søsknene til Daniel hele tiden sier «Han tok fargestiften din, Daniel! Skal du la ham slippe unna med det?! Det er vår familiearv! Vi har de andre fargene og den lyseblå, men vi trenger den mørkebå også. Den er vår!» Eller så lenge moren til Thomas har sagt «En dag skal du få en blå fargestift. Mange kommer til å prøve å ta den fra deg, men den er din.» Fargestiften og krangelen kommer til å være det viktigste de to har til felles.

    …med mindre de gis en anledning til å kunne bli kjent med hverandre. Ikke tenke på hverandre som «han som slår meg hele tiden og vil ta fra meg fargestiften min», men som mennesker…bekjente? Klassekamerater? …Venner? For å få fred kreves KJÆRLIGHET. Ensidig rettferdighet hjelper ingen. Hva skal Thomas fargelegge med hvis han gir tilbake den éne fargen han har fått? Han har jo allerede prøvd både å være på gruppe med Ole og Petter og søsknene til Daniel. Hva nå? Skal han slutte i klassen? Hva er egentlig tanken med å «gi tilbake fargestiften?» Ole synes kanskje det er greit om Thomas gir en liten bit tilbake til Daniel. Men søsknene til Daniel roper fortsatt like høyt om at HELE fargestiften tilhører Daniel, og at Thomas ikke har noe iklassen å gjøre hvis han ikke vil være på gruppe med noen andre. Kanskje vi bare skal høre på dem? Vi hadde vel blitt kvitt hele midtøsten-krisen hvis vi hadde «kvittet oss med jødeproblemet»?

    Hmm…. Lurer på om jeg tør å poste dette innlegget. Israel-Palestina debatter blir ofte så ukontrollerbart hissige. Jeg støtter ikke alt staten Israel gjør. Langt ifra. Men jeg lurer oppriktig på hva den alternative rettferdigheten du snakker om går ut på? I en konflikt som er så sår, med så mye hat på begge sider, tror jeg virkelig at forsoning kun gjennom politikk er UMULIG. Se til land som Rwanda/Burundi, Kambodsja, tidligere Jugoslavia. Mye hat oppsprunget på grunn av fortidens feil (som oftest har det begynt med kolonimakter, ikke slumrende stammekriger). Det hjelper ikke å bare ta vekk Røde Khmer-soldatene. Eller gi tutsiene like høye stillinger som hutuene. Eller bare la serberne flytte ett sted og albanerne et annet. Det ligger for mye hat igjen i bunn, for mange sår. Det ENESTE som gjør at Kambodsja fungerer i dag er at tidligere Røde Khmer og RK-ofrene jobber med å legge fortiden bak seg, og ikke si «Du gjorde det mot meg», men heller: Vi har ødelagt landet. Hvordan kan vi fikse det? Ja, den etniske renskingen som fulgte oppdelingen av Jugoslavia var grusom, men å i dag skulle oppheve de nye grensene er dødfødt før folkeslagene er ferdige med å hate. I steden må muslimene, slovenerne, albanerne og serberne jobbe med å tilgi hverandre, og bygge opp ny tillitt i nye relasjoner, uansett hva foreldregenerasjonen mener om hverandre. Så lenge Hutuene og Tutsiene velger å se på hverandre som fiender på hver side av en alt for lang konflikt blir ingenting bedre. Man fortsetter å voldta kvinner fra den andre stammen for å utrydde blodet deres. Men i landsbyer der de har valgt å GLEMME, FORSONE og jobbe fremover… der bor de faktisk sammen, i fred.

    Jeg tror amerikanerne bak «te-selskapene» har skjønt mer enn du gir dem ære for. Hva ville Jesus ha gjort? «La først romerne trekke tilbake alt de har gjort mot dere! Så må dere lære å elske deres fiender og be for dem som forfølger dere!» Jeg, personlig tror han var mye mer opptatt av at folk skulle elske sine fiender enn å befri Israel fra romerne.

    • Det å forsone fiender ser jeg på som helt nødvendig, men ikke før diskrimineringen opphører. Tilsvarende situasjonen til Sør-Afrika som opprettet Truth and Reconciliation Commission og gikk gjennom en forsoningsprosess, men ETTER at aparheidregimet endte. Ut i fra hva jeg kan forstå er dette initiativet noe Israel og Palestina kan dra nytte av, men ikke på nåværende tidspunkt. Jeg tror ikke på fred som ikke er tuftet på rettferdighet. Og jeg vil heller ikke, inntil videre, være med å knytte vennskapsbånd med noen som behandler meg og mitt folk som mindreverdig.

      Hva tenker du på når du sier «Men jeg lurer oppriktig på hva den alternative rettferdigheten du snakker om går ut på?». Palestina ber om å bli anerkjent som et land etter de internasjonale grensene fra 1967 med suverenitet over sitt landområdet. Det vil bety å ende okkupasjonen av Vestbredden og la det palestinske folk overta sivil kontroll over eget territorium. Palestina ber altså om de 20 % (Gaza, Vestbredden og Øst Jerusalem) av det som blir omtalt som «historiske Palestina» som utgjorde det okkuperte områdene under det Ottomanske riket. Landområdene har for flere hundre år vært underlagt andre stater og har aldri før fungert som eget selvstyre.

      I forhold til Israel betyr denne løsningen en opprettholdelse av Israel slik kartet så ut i 1967 etter seksdagerskrigen. Alle palestinere jeg har møtt og uttaler seg på folkets vegne (Palestinian Authorities, non-governmental organizations og folkerepresentanter) respekterer Israels eksistens som stat. De fleste palestinere gir uttrykk for et ønske om å danne én stat som inkluderer jøder, både arabiske jøder og jøder av ulike nasjonaliteter, muslimer, kristne, og ikke-religiøse. Dette er imidlertidig ikke et alternativ for Israel som er klare på at enstatsløsningen er uaktuell. Av den grunn ber Palestina om en egen stat for basert på grensene FN og Red Cross opererer med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s