opplevelse

Hverdagens latterhikst

Når trangen til å kaste stein blir for stor og tanken om å ty til vold frister mer enn noe annet er det vankelig å forstå hvordan hverdagen i Palestina utspiller seg. Ut i fra forholdene og den strategiske ydmykelsen og krenkingen av palestinere skulle en tro at enhver araber gjorde aktivist og menneskerettighetsforkjemper ut av seg. Slik er det imidlertid ikke.

Sannheten om at folk er folk gjør seg gjeldende selv under dette apartheidregimet. De aller fleste har nok med seg og sitt, og til og med nabobyen til Al-Walaja (se forrige blogg: «Samoud, Al-Atrash») som er advart om at Israels murprosjekt vil medføre isolasjon av den vakre landsbyen, som besitter Palestinas siste naturlig vannkilde, velger å lukke øynene for den kommende problemstillingen. Faktisk foregår det utbygging av boliger i området, til tross for at husene ikke vil være annet enn «people warehouse» i et utendørsfengsel innen ubestemt tid. Når og hvordan er uforutsigbart, naturligvis.

At palestinere ikke har overskudd til annet enn å leve fra dag til dag er også forståelig ettersom to av tre palestinere lever på to dollar dagen, samtidig som arbeidsledigheten, som per dags dato overstiger 22%, øker. Mange familier lever i fattigdom og usikkerhet, og Israels politikk forverrer situsjonen ytterligere for mange arbeidere blant annet i form av hindringer ved checkpoints. Stadig observerer jeg de faste mennene, både unge og gamle, hengende rundt i bybildet. Jeg undrer meg over hva de har gjort i dag. Hvilke planer har de for ettermiddagen? Og har de forberedt alt de har på gjøreliste for i morgen? Det er kanskje ikke uten grunn at palestinere alltid har litt tid til overs de kan spandere på deg. Eller er det sant som det ofte blir sagt av menn i midtøsten er tafatte og initiativløse?

Bildet er utvilsomt sammensatt. Hvilket håp har mannen i gata når rettighetene til land, arbeid og frihet er gitt til Israel for et slikk og ingenting? Hva er poenget med å bygge opp en kreativ virksomhet hvis du vet Israels politikk vil fryde seg over dens undergang neste uke? Hvor mye av sjela di vil du gi noen som behandler deg som mindreverdig? Uansett hvor hardt livet later til å være ser det ut til at folket finner glede i hverdagen. Som Patch Adams, radikal amerikansk terapeut med troen på latterkontekstuell behandling, uttalte på forelesning på universitetet i Nablus – «the fish probably doesn’t know it’s in the water». Palestinere har evne til å fryde seg over hverdagens små høydepunkter, og på en makaber måte vender man seg til å leve under en okkupasjon. Eksempelvis ble et trehundretalls palestinske barn underholdt av Adams klovneteam første lørdagen i september under skumringstimen med utsikt over Nablus by – se bildet over.

Det ubesvarte spørsmålet som da gjenstår er; hva skal en så gjøre, når småsteinen ligger og lokker på bakken? Etter Adams oppfatning handler alt om å «connecte» med alle mennesker. Forstå hva som skal til for å utvikle en relasjon til enhver, starte en «love revolution» og forelske seg i menneskeheten. Etter seksti år med galskap så det ut til at mannen har kommet ubeskrivelig langt i denne retningen.

At hat er ut og degraderende, det vet vi jo alle. Men veit vi hva vi vil bytte det ut med? Adams formulerte det slik – «In every country I go to I learn the word «friend», «smile» and «I love you» – so I can talk to everyone». Enough said.

Reklamer

4 tanker om “Hverdagens latterhikst

  1. Jeg tror på love revolution! La oss starte i hver vår ende Kathinka, we can do it!
    Forresten kjempe gøy å lese hva som skjer med deg så langt vekke! :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s