samfunn

«Somoud», Al-Atrash

Mandag morgen, første skoledag for barn og unge og første arbeidsdag etter muslimenes Id-feiring, ruller Israel inn med hakke- og gravemaskiner i Al-Walaja. Det praktfulle landområdet utgjør dyrket mark i en frodig dal der Mohammed Hassan Al-Atrash i alle sine leveår har stelt sine eldgamle oliventrær. Tross dokumenter som statuerer Al-Atrashs eiendomsrett til området setter Israelske myndigheter igang med den grove destrueringen av landet. Oliventrærne, som symboliserer fred og fruktbarhet, blir røsket opp med rota.

Byggingen av muren som markerer grensen mellom landene er igangsatt. I realiteten går Green Line fra 1948 ved togsporene i bunnen av dalstrøket. To år seinere valgte myndighetene å forskyve grensa 200 meter inn i palestineske områder, og siden har Israel bygd vei på palestinsk side av togskinnene. I neste sone reiser Al-Atrashs ressursrike og majestetiske trær seg. Når muren er et faktum blir han sperret inne i den isolerte landsbyen og hindret i å drifte olivenproduksjonen. Al-Atrash har brakt saken opp i den israelske domstolene for å få byggeplanavgjørelsen kjent ugyldig, men retten gjør ikke annet enn å utsette marerittet. Myndighetene velger likevel å trosse egne domstoler ved å ta fatt på byggeprosjektet, som for Al-Atrash byr på et ruineringsprosjekt, før dommen er falt og saken er endelig. Dette skjer på bakgrunn av det konstruert trengende behovet for apartheid-muren. Uten advarsel og i måneder før utbyggingen lovlig kunne funnet sted i henhold til Israelsk rett, blir Al-Atrash utspilt av den mektige og nådeløse naboen. Og man kan stille seg undrende til hvor samstemt israelsk lov er ut i fra internasjonal rett.

Tredvetalls aktivister samler seg rundt maskinene kl 11 tirsdag formiddag og viser sin protest mot utbyggingen av muren som skiller de to folkegruppene som bare for to generasjoner siden hadde vennskapelige bånd til hverandre. Palestinerne og de internasjonale støttespillerne kjemper med foldede hender, et stykke hvitt papir med utropet «NO» og et krav om å få fremvist godkjenning av domstolene, hvilket Israelsk sikkerhetstjeneste ikke kan legge frem. Byggearbeiderne på sin side har sikkerhetsvakter som hvert øyeblikk tilkaller forsterkninger i form av Israelske soldater i skuddsikker vest med store gevær. Demonstrantene hindrer utbyggingen, og på Israels regning må de statsansatte jobbe én time ekstra i dag. Men Israel er tålmodige. De trenger ikke forhaste seg. Soldatene kan la seg underholde av aktivistenes demonstrasjonsshow og tar gjerne en røyk samtidig som palestinerne får leke seg i heten. Sjåføren i gravemaskinen er ikke ille berørt. Han sitter trygt bak steinkastsikkert bur med air condition og har sin coca cola lett tilgjengelig.

Mens toget kommer tutende forbi det engang så praktfulle landområdet, har toget allerede gått for Al-Atrash sitt levebrød. Det kjørende toget ankommer Jaffa om noen minutter, der turistene kan nyte de saftigste appelsiner. Samtidig vil bondens faste olivenhøsting i løpet av neste måned bli kansellert og olivenen blir hengende og råtne på rot.

Somoud, Al-Atrash. Du står ikke alene. Vi gråter med deg. Together.

Advertisements

10 thoughts on “«Somoud», Al-Atrash

    • Godt spørsmål. Hva skal en si? Ut i fra hva jeg så fikk jeg, som beskrevet i bloggen, en følelse av at soldatene lot seg underholde. Samtidig ville jeg tro at det er rimelig menneskelig å revurdere korrektheten av den jobben man utfører når innsigelsene er så omfattende og protestene betydelig.

      Da vi forsøkte å naivt spørre soldatene om hva som foregikk og hva de tenkte om den jobben de utførte fikk vi som svar at de ikke kunne engelsk. På den annen side fikk vi streng beskjed om å «walk this way, please» in perfect oxford english en halvtime senere. Vil anta at de helst ikke vil uttale seg om de politiske avgjørelsene som ligger til grunn for oppgavene deres.

      Amnesty har jo ikke akkurat rapportert om slaveforhold innen den israelske hæren så vidt jeg vet, så tvunget blir de nok ikke. Kanskje presset? Eller opplært og innprentet med et ensidig bilde av situasjonen fra barndommen av. Men har man ikke opp igjennom historien og spesielt etter andre verdenskrig avgjort at enhver tjenesteansatt har et personlig ansvar i forhold til hvilke oppgaver en utfører i tjeneste?

      Tanken om at all menneskelig handling er utført på bakgrunn av gode intensjoner blir ganske vanskelig å holde fast på når man ser slik urettferdighet. Likevel gjør jo soldatene bare jobben sin for å brødfø seg selv og sin familie. Det er jo bare mennesker som ønsker det beste for sine nærmeste, og den intensjonen er nok forståelig. Men så var det dette med personlig ansvar igjen, da.

      Bildet er definitivt komplekst. Skal ta en tur til Jerusalem på søndag og stille åpne spørsmål til Israelerne. Her er det mye som er vanskelig å fatte.

  1. Hvorvidt noe er tvang eller ei er vel også vanskelig å avgjøre. Som du sier er de «tvunget» til å gjøre jobben sin for å brødfø sin familie. I tillegg vil det antakelig skje en form for hjernevasking når en får anledning til å hersje med andre. Man blir på en måte lurt inn i en tilstand, og før en rekker å reflektere over hva som egentlig foregår, har situasjonen blitt «slik det skal/pleier å være». Husker da vi var med som skuespillere i rollespillet «På fluk». Jeg var da grensevakt å opplevde etterhvert til min forskrekkelse hvor gøy jeg syns det var å være kjipt med deltagerne……. Har du hørt om Standford Prison Experiment foresten?

    Kanskje en må få til et lite rollebytte her? Hva med et nasjonalt eksperiment hvor alle palestinere får være israelere for en dag, og alle isralere for være palestiner for en dag?

  2. Ja, har sett dokumentaren om Standford – og rusen man kan oppleve ved utøvelse av makt er nok helt menneskelig. Men sier ikke det mest om hvor lukket det israelske samfunnet er? Under «på flukt» og i det nevnte eksperimentet er jo deltagerne fullstendig isolert. Hvis et samfunn ikke er åpen for impulser utenifra kan jo syke syke ting skje. Og en ting er at man kan forklare hvordan noe kan skje. En annen ting er at det som foregår er fullstendig uakseptabelt og må opphøre umiddelbart.

    Ja, Israel er godt i gang med rollebyttet. De er kjent for det. Vi kaller det new settlements. Historisk kjent som kolonier.

    • Begge land sliter utvilsomt med naboforholdet og det later til å være lite interaksjon mellom dem på samfunns- og individplan. Noen prosjekter forsøker å bygge bro – se f.eks. hand-in-hand, Jerusalem – privatskole for både jøder og arabere. Noen kaller dette «normalizing» av diskrimineringen og ser på dette som tiltak som bagatelliserer undertrykkingen av Palestina.

      Kanskje, kanskje ikke. Skal dra og se. Vedder på at det er flotte folk der óg.

    • De er vel ikke bestevenn med nabostatene Libanon, Syria, Egypt eller Jordan. De er omkranset av arabisk kultur – og Israel opplever det som truende. Samtidig får de jo god støtte av USA. Men jeg veit ikke stort. Jeg blir ufattelig forvirra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s